Gyrid Gunnes kaller kirken til omvendelse og ber om en ny, kirkelig bots- og bededag. Me too har ifølge Gunnes avslørt kirkens synd og et etisk ubehag alle kristne burde kjenne på. Men hva er det egentlig kirken kreves til regnskap for og hva er botemiddelet?
"Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet», skriver Paulus til sin medarbeider i sitt 2. brev til Timoteus 3.16 ? Gjelder hans dristige påstand fremdeles? Nei, Bibelen er premissleverandør i politiske spørsmål bare for mennesker, som har tillit til Bibelens troverdighet, bl.a. når det dreier seg om de lange linjer i historien.
Den norske kirke har i snart 60 år levd med to legitime standpunkter i spørsmålet om det er rett å ordinere kvinner til prester og biskoper. Kirken har ønsket å ta vare på kvinnelige prester og deres kall og samtidig bevare i tjenesten prester som stod fast på kirkens tradisjonelle lære. Ønsket om romslighet og samhold har vært sterkere enn smerten over splittelsen. Den siste tidens debatt i Vårt Land og uttalelser fra sentrale aktører i kirkens maktapparat gir signaler om at romsligheten nå er forbi. Det har aldri vært lettere å være kvinnelig prest enn det er nå. Hva er så grunnen til at kirken nå vil kvitte seg meg og mine meningsfeller? Er det fordi man regner med at vi som står for dette har blitt så få at kirken nå kan klare seg uten oss?
Den norske kirke har de siste ukene hatt en debatt gående om presters rett til å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med sine kollegaer. Det går en grense når synspunkter ikke begrenser seg til saklig uenighet, men gir seg uttrykk i reservasjon fra samarbeid.
Denne uken skal Kirkerådet drøfte et forslag om å halvere støtten til KIFO i 2021 og kutte den helt fra 2022. Kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen stiller spørsmålstegn ved «hva som er Den norske kirkes ansvar for å opprettholde et religionssosiologisk forsknings miljø som forsker på hele bredden av tro og livssyn i samfunnet.»
PF og Martin Enstad fraskriver seg de såkalte kjørereglene for samarbeid kvinnelige prester. I iveren etter å sikre godt arbeidsmiljø for kvinner skaper han dessverre nye ofre for dårlige arbeidsvilkår.
